Det sittende styret i Oslo BDSM ønsker med dette skrivet å snakke om hvordan vi kommer til å jobbe for tryggheten i vårt miljø fremover. Sentralt i dette arbeidet er å ta tak i uønsket adferd våre deltakere opplever, og forebygge der vi kan med de ressursene vi har.
Vi har to grunntanker, som balanserer hverandre:
- Miljøets trygghet kommer foran noens deltakelse.
- Arbitrære og urimelige utestengelser går ut over tryggheten i miljøet vårt.
Et tydelig signal fra våre medlemmer er at vi må handle ut fra mer av informasjonen som finner veien til oss, og som er av varierende alvorlighetsgrad og verifiserbarhet. Samtidig er det viktig å merke seg følgende: Dette må ikke tolkes som at vi nå mener at utestengelser skal sitte løst for hvert minste rykte.
«Å handle» kan bety mange ulike virkemidler og fremgangsmåter. Noe så enkelt som en tidlig samtale med noen det har kommet bekymringer om, men som ikke gir grunnlag for en sak, kan være viktig for å forebygge at vedkommende pådrar seg en sak senere. Et annet viktig tiltak er intern informasjonsdeling i styret, slik at vi unngår situasjoner hvor mange sitter på småting hver for seg, som til sammen utgjør et problematisk mønster som burde tas tak i.
Noen vil kanskje stusse over at skrivet ikke snakker veldig mye om saker som bunner i en alvorlig enkelthendelse, men det er det en god grunn til. Ironisk nok er det nettopp disse som ofte er de enkleste å behandle. De krever fortsatt samtaler og undersøkelser, men vi har som regel et tydelig skriftlig varsel, som omfatter et begrenset tidsrom, få involverte og en konkret hendelse som i seg selv gir grunnlag for en klar sanksjon.
Når problemene er utenfor Nonna
Tradisjonelt har det vært høy terskel, og varierende praksis, rundt hva foreningen gjør hvis det er snakk om hendelser eller andre forhold utenfor Nonna. I løpet av årene har det vært noen eksempler hvor enkeltpersoner som aldri har gjort noe galt inne i lokalene våre, får flere medlemmer til å holde seg unna. Det finnes ikke én god fasit på hva man gjør her, men å ta en samtale er i alle fall en start.
Hvis noen for eksempel har blitt anklaget for partnervold, og svarer «hen fortjente det» når vi spør, er det kanskje ikke en person vi skal ha i miljøet vårt. Nå høres dette eksempelet muligens overdrevet og tullete ut, men det er ikke helt utenkelig basert på sakene noen av oss har erfart opp gjennom årene.
Har du sagt ifra til dette styret?
Vi har et klart ønske om å motvirke «missing stair»-problematikk, der uønsket adferd skjer gjentatte ganger, mot ulike personer, uten at noen enkeltopplevelse i seg selv utløser en sak. Dette skjer gjerne i gråsoner, og særlig ofte når ingen føler at deres historie alene er nok.
Det vi er helt avhengige av er at folk sier ifra til oss i det nye styret. Vi ber pent om at ingen antar at vi vet om noe fra før, hvis det ble sagt til et tidligere styre, eller til enkeltstyremedlemmer som har vært med før. Mye har endret seg når det kommer til hva vi og miljøet tenker om hva som er akseptabelt, og ikke minst hva styret bør ta tak i.
Send det helst skriftlig til styret@oslobdsm.no, men er du usikker, er det selvsagt lov å prate med oss først. Har du sendt noe til foreningen tidligere uten å få svar, send igjen. Vi vil ikke havne i en situasjon hvor folk tror vi vet om noe, men ser gjennom fingerene fordi det er noen som kjenner oss personlig.
Er det lov å gjøre feil?
I debatt om grenser og uønsket adferd er det ofte sterk retorikk rundt at den utøvende part har ansvar, og at man aldri skal bryte noens grenser. Vi ser da at noen tolker det i retning av at det ikke er lov å gjøre feil uten å havne i hele miljøets unåde, selv om det ikke er tilfellet.
Det må være rom for å gjøre feil, men man må ta ansvar, rydde opp, og ta lærdom. Selv de som er ansett som de tryggeste blant de erfarne har gjort feil opp gjennom sin kinkkarriere, men nettopp fordi de er gode på å håndtere det og ta vare på den andre, oppleves de som trygge.
Forebygging
Tidlige samtaler
Vi nevnte tidlige samtaler innledningsvis, og her kommer litt mer om hvorfor vi har troen på det som et kraftig virkemiddel, selv om det ikke medfører en formell advarsel eller sanksjon. Ofte får vi informasjon i et format som i seg selv ikke kan bli en personsak, men vi ønsker jo heller ikke en situasjon hvor vi blir sittende og se på at noen pådrar seg mer og mer, helt til det må bli en sak.
En samtale er en god måte å senke terskelen betraktelig for å adressere et opplevd problem. Dette er spesielt nyttig når det kommer til ting som ikke er fysiske overtramp eller knyttet til lek, men pågående oppførsel og annet som skaper utrygghet. Det kan også være nyttig når det er snakk om mildere fysiske overtramp som ikke oppleves som noe vedkommende har gjort med vond vilje.
Selv de som har gode hensikter, kan være lite reflektert over egen fremferd, bomme når det kommer til normer i foreningen, eller tråkke over noens grenser uten å være klar over det selv. Så det å gi dem sjansen til å korrigere oppførselen sin er en fordel for alle parter, og ikke minst for den langsiktige tryggheten i miljøet.
Skulle vi støte på noen med dårlige hensikter, vil en slik samtale være et tydelig signal om at her følger noen med, og det vil i seg selv virke avskrekkende overfor personer vi ikke ønsker å ha i miljøet.
Senke terskelen for å si ifra
Erfaringen fra tidligere styreperioder er at det er noen gjengangere blant grunner til at folk ikke sier ifra, som vi heldigvis kan bidra til å motvirke:
- Frykt for å bli fanget i en belastende sak/prosess.
- Frykt for represalier.
- Ønske om å ikke lage «for mye styr» om noe de selv opplever som smått.
Personsakreglementet vårt legger opp til skånsomhet ovenfor de som varsler, slik at varslere ikke skal føle at de mister kontrollen bare fordi de har vært i kontakt med oss. Det er til og med vedtektsfestet at vi skal minimere faren for gjengjeldelse ovenfor varsler, og tar nødvendige hensyn. Dialog er viktig i hele prosessen, som unngår overraskelser knyttet til hva varsler får beskjed om eller andre momenter i prosessen.
Vi ønsker å høre om ting selv når det ikke er alvorlig, og selv om du ikke vil lage en sak. Det gir oss bedre grunnlag for vurderinger hvis det oppstår andre saker med samme person, og kan gjøre det mulig å se mønstre vi ellers ville gått glipp av.
Bedre verktøy, bedre utfall
Vi driver med ekstremsport, og da er det viktig at vi har riktige verktøy i kassa hvis noe går galt. Tenk deg to par som leker i hvert sitt lekerom. Den samme fysiske grenseoverskridelsen skjer i begge rommene. Hos det ene paret er det starten på et langt og sunt lekeforhold. Hos det andre fører det til en varslingssak.
Hvorfor blir utfallet så forskjellig?
- I det første tilfellet blir følelsene møtt med omsorg og forståelse, opplevelsen blir snakket gjennom, og det tas ansvar.
- I det andre tilfellet reagerer den utøvende part med å benekte, avfeie, og påføre den andre skam. Det som kunne vært løst med dialog, eskalerer nå heller til en sak.
Begge startet med en grense som ble brutt. Forskjellen ligger i hvordan det ble håndtert etterpå. Derfor må vi også snakke mer om hva vi gjør hvis noen opplever at vi har begått et overtramp. Ikke for at noen skal slippe billigere unna, men fordi det å ta vare på den andre gir et bedre utfall for alle, som igjen er positivt for miljøets trygghet.
Bevissthet rundt posisjon og makt
Verv og fartstid i foreningen og miljøet er blant flere ting som kan skape en maktubalanse i møte med andre, spesielt nye. Bevisst misbruk av dette har ingen plass hos oss, og vi vil være ekstra tydelige på at det ikke er noen aksept blant oss i styret for at andre styremedlemmer misbruker sin posisjon.
Hvorfor står dette under forebygging da? Vi tror at det er viktig å spre bevissthet rundt problemstillingen og at vi er klare over det selv, for å redusere sjansen for at det plutselig gjelder noen som egentlig har gode hensikter. Med skjev maktbalanse kan et «ja» være mindre verdt enn andre «ja», selv om det høres likt ut. En relativt ny i miljøet kan i verste fall gi uttrykk for å være helt med på alt, i ren frykt for å bli utfryst eller liknende ved å si nei.
Å spre bevissthet er viktig, men like viktig er det å gi folk gode verktøy for å minimere risikoen for utilsiktet press eller skjev maktbalanse. Her er et enkelt eksempel som kan være nyttig for mange, og særlig relevant når man har et verv eller en annen synlig rolle: Istedenfor å si «vil du leke?» og vente på ja eller nei der og da, er det bedre å si «du trenger ikke svare nå, men vit at jeg kunne tenkt meg å leke, og hvis du tenker det samme noen gang så si ifra».
Motvirke kameraderi
Kameraderi er bekymring som har kommet opp flere ganger i diskusjoner vi har sett på nett som omhandler varsling. Hjelper det å melde fra om noen hvis de kjenner alle styremedlemmene? Er det utrygt å si ifra om oppførselen til et styremedlem eller andre som har verv?
Nå vil vi ta opp en holdning vi mener er viktig for å motvirke kameraderi. La oss legge fra oss styrerollen et øyeblikk, og se for oss at vi som medlemmer opplevde at en god venn ble innblandet i en personsak. Hvis vi kun ser valgene total frifinnelse eller total fordømmelse, er det lett å falle i fella med kameraderi. Slik vi heller velger å se det er det fullt mulig å støtte en venn, men samtidig stille krav. Kravene kan være å rydde opp, ta ansvar, og vise at de har lært. I noen tilfeller er det kanskje det mest støttende man kan gjøre som venn. Krav som handler om å gjøre sin del av å løse konflikten kan til og med være frikoblet fra hva man selv tenker om skyld, hvis man ikke har informasjon nok til å gjøre seg opp en informert mening.
Grunnen til at vi tar opp holdningen i det formatet, er at styret er underlagt regler som pålegger oss å vurdere egen habilitet i behandling av saker. Samtidig må vi erkjenne at vi er et lite og tett knyttet miljø, noe som gjør at for eksempel vanlige bekjentskap ikke er grunn til å melde seg inhabil. Andre utenfor styret kan sitte med et helt annet inntrykk av hvor godt vi kjenner noen, spesielt i en forening hvor klemmer, berøring og engasjerte samtaler er normen. Derfor er det viktig å være åpen rundt dette og at vi sprer bevissthet internt rundt problemstillingen, slik at verken kameraderi eller opplevd kameraderi blir et hinder for arbeidet for miljøets trygghet.
Avslutningsvis
Vi håper dette skrivet har gitt nyttig innsikt i hvordan vi tenker rundt et tema vi vet er enormt viktig for mange. Miljøets trygghet er lederstjernen vi navigerer etter, og vi tror det er et sunt valg som gjør at vi må ta de riktige hensynene i prosessene våre og arbeidet vårt.
For at vi skal kunne gjøre en god jobb, er det viktig for oss å være åpne om hvordan vi tenker og jobber. Det gjør det lettere å gi tilbakemeldinger vi kan lære av, og bidrar til at vi fanger opp det vi ikke alltid ser selv. Ta gjerne kontakt med oss på styret@oslobdsm.no hvis du har tanker, innspill eller bekymringer.
Med vennlig hilsen
Styret i Oslo BDSM